|
Rapporten fra pilotstudiet 2004
Innhold Intervjuene Analysemetoden Tema fra meta-analysen Oppmerksomhet Sanser og hjerneaktivitet Perspektiv Struktur Varig inntrykk Personens opplevelser Kvalitet av Family Dialogue Set samtaler Verktøy eller metode Sosial panorama i terapeutiske samtaler Videreutvikling av Family Dialogue Set Videre arbeid
Intervjuene Jeg ønsket å utvikle et seminstrukturert intervju om fagfolk og brukeres erfaring med Family Dialogue Sett. Med det som mål gjennomførte jeg flere pilotintervjuer som ble tatt opp og transkribert. Av disse var tre telefonintervjuer og tre gruppeintervjuer. Intervjupersonene arbeidet i barne- og ungdomspsykiatri, familierådgivning, ungdomshjem og voksenhabilitering. Deres arbeidssteder var Bodø, Tromsø, Oslo og Ålesund. Alle imformantene hadde lang arbeidserfaring, med en snitt på tretten år i deres respektive fagområder.
Varigheten av samtalene var fra 30 til 90 minutter. De første intervjuene ble gjennomført fritt og dannet et grunnlag for en foreløpig intervjuguide som ble utprøvd og justert i de senere intervjuene. Intervjuguiden ble utformet som et tankekart (eller mind map) for å ivaretar fleksibeltet slik at intervjupersonen kunne finner sin egen form og uttrykk. Intervjuguiden ble utprøvd både i individuelle- og gruppeintervjuer.
Analysemetoden Det ble gjennomført foreløpig analyse av pilotintervjuer etter analyseprinsipper i grounded theory (Strauss & Corbin). Jeg hadde ikke spesialisert tekstanalysesoftware tilgjengelig og brukte følgende framgangsmåte: 1 En tabell ble opprettet for hver intervju og radene ble nummerert i den første kolonnen. 3 Spørsmålene ble skrevet i den andre kolonnen og svarene i den tredje, en setning per rad. 5 Tekstene ble gjennomlest og kommentarer ble skrevet i den fjerde kolonnen. 6 Kommentarer ble sammenfattet og dannet grunnlag for et avgrenset antall spørsmål (tekstspørsmål) som ble refererte tilbake til hver intervjutekst. 7 Et nytt kopi av hver intervju tabell ble laget for hver tekstspørsmål uten kommentarene. 8 Alle utsagn med relevans til det enkelte tekstspørsmål ble trekket over til det fjerde kolonnen. 9 Alle relevante utsagn fra alle intervjuene ble samlet i et nytt dokument for hver tektsspørsmål og en oppsumereing ble skrevet. 10 Et tankekart ble opprettet for hvert spørsmål og stikkord fra intervjuene ble skrevet på grenene i tankekartet. 11 Tankekartet ble omorganisert i hoved- eller underordnet kategorier (gren) etter en vurdering av hvor sentrale de var. 12 Gjennom en meta-analyse ble nye overordnede kategorier trukket ut og relevante kommentarer ble hentet fra intervjutekstene.
De 6 tekstspørsmål
som kom fram var: 5) Hvilke vansker var
det med bruk av Family Dialogue Set og hvordan var disse taklet?
Følgende hovedtemaer kom fram fra meta-analysen av svarene til tekstspørsmålene: Oppmerksomhet, sanser og hjerneaktivitet, perspektiv, struktur, varig inntrykk, personens opplevelser, kvaliteten av samtalen, verktøy eller metode. Jeg har skrevet korte kommentarer til hver av disse tema områder. Disse representerte foreløpig tanker i et arbeid som er underveis, hvor det vil være aktuell for to å jobbe videre med.
Oppmerksomhet. Bruk av figurer gir et visuelt fokus til en samtale. Den som setter ut figurene har mye mye oppmerksomhet på figurene, brettet og oppsett og ikke så mye i forhold til de andre i rommet. Oppmerksomhet til de andre er ikke bare rettet mot den person som taler men er også rettet ned på oppsettet av figurer. Denne endring i oppmerksomhet kan bidra til å lette oppmerksomhetspress fra den personen. Dette gir også en utfordring til terapeuten som må deler sin oppmerksomhet med oppsett på brettet og alle de andre i rommet. Mange terapeuter som bruker Family Dialogue Set med familier foretrekker å ha en co-terapeut som kan har en blikk for foreldre som ser på siden figurene kan fanger blikket.
Sanser og hjerneaktivitet. Oppsett av figurer engasjer flere sanser i samtalen. Det visuelle blir veldig viktig i at figurene og brettene er fargerike og rom eller spatiale aspekter er sentral for oppmerksomhet. Hvor figurene står i forhold til hverandre bærer mye informasjon. Personen som setter ut figurene er i målrettet kroppslig bevegelse og i flere intervjuer ble det bemerket hvordan berøringssansing er engasjert på den måte at personen ofte holder og fingrer med (nevle med) figurene mens de tenker på hvor de skal plasseres. Buzan (2003) skriver at delt-hjerne forskning til Sperry og Ornstein viser at forskjellige mentale funksjoner ligger hovedsakelig på forskjellige sider av hjernen. På den venstre barken ligger områder for ord, logikk, tall, rekkefølge, linearitet og analyse. På høyre barken er ligger områder for rytme, romfølelse, helhetsforståelse, farger, fantasi og dimensjoner. Mens bruk av ord er nærmere logisk, linjal, analytisk tenkning vil bruk av figurer engasjere høyre siden i større grad. Det synergetiske hjerneprinsippet antyder at kreativ, problemløsende tenkning vil bli forsterket ved bruk av områder på begge sider av hjernen. "Venstre og høyre side av celebral cortex flytter meldinger fram og tilbakre mellom hjernehalvdelene, og skaper en synergi av tenkning og vekst." (Buzan 2002 s.47)
Perspektiv. Når man setter opp figurer får man et helhetlig representasjon av relasjoner. I flere intervjuer ble det påpeket en opplevelse av overblikk og helhet som var annerledes enn i vanlig samtaler. En beskrev det å få et tredje perspektiv, ikke bare til de andre personer i rommet men også til et nøytralt sted, som figurene på brettet. Fagfolk kommenterte at dette perspektivet, eller veksling av perspektiver, ga annerledes informasjon og kunnskap som de mente var nyttig for dem, foreldre og barn. Foreldre kommentert ofte at de fikk nye og overraskende kunnskaper fra å se hvordan barna satt ut figurene. To av ungdommer sa at de var overrasket selv over hvordan figuroppsettingene sine så ut, og at de ga dem mye å tenke på. Flere av fagfolkene kommenterte hvordan de opplevde at personer levde seg inn i figurene sine. Det franske psykolog Merleau-Ponty har skrevet om menneskets evne å leve seg inn i objekter: "To see is to enter a universe of beings which display themselves, and they would not do this if they could not be hidden behind each other or behind me. In other words: to look at an object is to inhabit it, and from this habitation to grasp all things in terms of the aspect which they present to it" (Merleau-Ponty 1962). Dette skjer samtidig som man har et distansert blikk på det som er representert på brettet, slik at det virker som at man kan få et slags dobbel perspektiv, inn i figuren og ut, ovenfor en oppsetning.
Struktur Flere påpekt hvordan det å sette ut figurene og snakke om dem ga et bra struktur til samtaler. For noen barn hjelp denne strukturen dem til å forteller om seg selv og deres situasjon fordi de hadde noe konkret å prate om. Det ga også en retning til terapeutens spørsmål. Det gjorde det letter å komme i gang og å rette samtalen inn på viktige tema. Et viktig prinsipp bak Family Dialogue Set er at det er ikke figuroppsett i seg selv som er det vesentlig, men hvordan man samtale omkring oppsettet. Da er terapeutens evne til å fange opp aspekter med sammensetting av figurer viktig for at det skal være terapeutisk.
Varig inntrykk En oppsetting av figurer er i seg selv ganske statisk. Kvebæk brukte ordet skulptur på sine figurer, et ord som er forbundet med stein og varighet. I et av intervjuene snakket vi om hvor varig bildet av figuren i oppsett var. Det var nesten slik at det kunne brenner seg inn i netthinnen. Da er det en fare at oppsettet kan virke som en sann representasjon av en persons virkelighet, noe det ikke er. Det vi kom fram til var at det var viktig å ha bevegelse i oppsettet, ikke bare en framstilling. Bevegelse kan være i forhold til 'Hvordan det var før', 'Hvordan jeg ønsker det', 'Hva jeg er redd for', 'Hvordan jeg tror det kommer til å bli', 'Hvordan jeg tror andre ser på det' osv. Dersom det er satt opp i familiesammenheng kan andre familiemedlemmer vise til sin perspektiv.
Personens opplevelse Et vesentlig spørsmål i intervjuene handlet om hva bruk av figurene betydde for personen. Flere kommenterte at barn og ungdommer var ivrig og ofte syntes det var interessant og morsomt. Det var positivt at de hadde noe konkret å forholde seg til og kunne være i aktivitet. Det ga dem en autoritet i samtalen og de følte at de ble tatt på alvor. Å sette ut figurene innebærte at barnet og foreldre måtte ta valg om hvor figurene skulle stå noe de opplevd til tider som vanskelig. De brukte god tid til å tenke seg om og foretok justeringer for at det skulle være ”rett”. Det ble tydelig at en oppsetting kunne ha en høy grad av spontanitet og kreativitet. I en samtale kan man til en viss grad forberede det man skal si, men det å setter ut figurer var ikke noe de hadde erfaring med fra før og var veldig ”her og nå”, likeså samtalen omkring plasseringer. En terapeut fortalt hvordan en ungdom plasserte figurer med en tydelig intensjon om å provsere dem og få en reaksjon fra dem. Det vises at en figureroppsetting bør betraktes som en kommunikasjon på samme måte som et annet utsagn i en samtale og ikke som en framspeiling av en indre virkelighet. Her er jeg i uoverstemmelse med en sentral del av tenkning bak KFST.
Noen terapeuter fortalt at de var skeptisk til å bruker Playmo figurer med ungdommer. De var redd for at de ville føle seg undervurdert når de ble presentert med noe de assossiert med barneleker. En kommentert at de var redd for at det ville gi et feil inntrykk av dem som kjerringaktig og brukte KFST i stedet dersom de var fylt 12 år. En ungdom fortalt at når hun først så Family Dialogue Set hun tenkte "Herre Gud, skal de prøver å få meg til å leke!" men at så snart som hun forsto alvoret så var det helt greit og hun oppfattet det ikke som barnslig. Det som var tydelig at ungdommer trenger å forberedes på at det er alvor bak bruken av Playmofigurene og at terpeuten forstår at det kan virke barnslig i starten. Ingen på ungdomsavdelingen eller ungdomshjemmet fortalt at de hadde vansker med bruk av settet med ungdommer (alder 13-17 år) fordi de synes det var barnslig. For meg handler det mer å vårt syn på ungdommer enn det gjør om ungdommer selv.
Flere terapeutene la timen med Family Dialogue Set være kun for barnet og de snakket med foreldre om deres syn senere. Få ba foreldre å vise sine oppfattninger til barnet. Terapeutene fortalte at foreldrene ofte ga tilbakemelding om at det var interessant og informativ å sitte og se på mens barnet satt opp sitt oppsett. Det ga dem ofte mye å snakke om etterpå. For noen var det vanskelig at barnet skulle vise sin perspektiv uten at de skulle korrigere og noen terapeuter opplevd det som utfordende å holde foreldrene tilbake uten å overprøve deres foreldreautoritet. Terapeutene fortalt at foreldrene var overrasket over aspektene av oppsettet. De tenkte at Family Dialogue Set representerer en veldig direkte og tydelig form for kommunikasjon som kunne bryte med eller forbigå foreldrenes faste forestillinger om deres barn. Det var en risiko at barnet kunne sette opp plasseringer som var vanskelig for dem, men det var et eksempel av en stefar som fikk ser at hans figur ble plassert mye nærmere enn han hadde forventet og opplevde at hans innsatts for ungdommen fikk mye mer kraft etterpå. Min konklusjon etter intervjuene er at det ofte er viktig med en god og snarlig oppfølging av familien etter bruk av Family Dialogue Set.
Terapeutene kommenterte at de ofte fikk ny og uventet kunnskap om barnet og familien etter bruk av Family Dialogue Set, også når de følte at de var godt kjent med dem og deres situasjon på forhånd. De som brukte Family Dialogue Set i starten av kontakten med barnet eller ungdommen følte at de lært mye veldig fort og de kom på god fot med dem siden de hadde fått presentert sitt perspektiv tydelig allerede i starten. De trudde at barnet forsto at de var genuint interessert i dem og det bidro til etablering av et tilittsforhold. Ved å samle terapeutenes tanker om bruk av Family Dialogue Set har jeg kommet fram til 12 punkter som karakteriserer en god samtale og 12 som kararkterisere en dårlig samtale med bruk av Family Dialogue Set. De fleste gjelder for en hvilke-som-helst terapeutisk samtale.
Kvaliteten av Family Dialogue Set samtaler Det blir gode samtaler når:
Det blir en dårlig samtale når:
Verktøy versus metode Gjennom omorganisering og sammenligning mellom tankekart ble det forsøkt finne et overordnet begrep som ville kunne dekker andre kategorier. Et begrep som "reflekterende team" fungerer samlende i forhold til kunnskap og erfaring, det er noe man kan snakke og skriver om. Mangel på begrep fører til at faglig kunnskaper blir usammenhengende, vanskelig å kommunisere og teoretisere rundt. Det blir veldig tydelig for meg at Family Dialogue Set er et verktøy som er grunnet i systemisk familie- og nettverksarbeid og den narrative tradisjonen, men det er ikke en metode og har ikke en klar framgangsmåte. Dets anvendelse er teoretisk og metodisk løslat og i stor grad overlatt til brukerne. David Kvebæks figurverktøy var mye klarere forankret i strukturell familieteori og egopsykologi. Slik det er beskrevet i "Skulpturtesten" har den en klarerer framgangsmåte og er tydeligere enn "technique". Kvebæk brukte begrepet "familieskulptur" for å beskriver en figuroppsett, men dette var allerede kjent gjennom Virginia Satir's arbeid og er forbundet med at familiemedlemmer inntar kroppslig stillinger for å illustrere deres syn på relasjoner. Dette er et ganske annet perspektiv enn det som framkommer med bruk av figurer. Jeg har vansker med begrepet skulptur som, for meg, er noe veldig solid og uforandrelig, og jeg har aldri brukt det med Family Dialogue Set. Men jeg har ikke brukt noe annet heller I intervjuene kom det fram flere gjennomgående elementer som karakteriserte arbeidet med Family Dialogue Set. Et oppsett av figurer og som viser til relasjoner, ved farger, rom, bevegelse og helhet blir skapt. Det var tydelig at oppsettet som ble konstruert med figurer som ikke var tydelig begrepsfestet var, et problem for det teoretisk grunnlag for bruk av Family Dialogue Set. Det var et behov for et navn knyttet til en tre-dimensjonell framvisning av en menneskekrets hvor figurer er brukt til å vise til relasjoner og følelser. Jeg lette i entomologiske ordbøker og og begreopsordbøker (thesaurus) på norsk og engelsk for de rette elementer og kom fram til 'sosial panorama'. Panorama betyr en altomfattende utsikt og er dannet fra de greske ordene "pan" som betyr alt, og "horama" som betyr sikt. Jeg tenkte at med bruk av Family Dialogue Set lager man et slags person panorama, en omfattende utsikt over de personer som har betydning for den det gjelder. Det er et begrep som ikke er eller trenger å være knyttet til Family Dialogue Set - man kan godt lage et sosial panorama med andre figurer (Kvebæks, dukker, sjakkbrikker osv.) eller bilder. Når jeg har hovedbegrepet kan jeg lage underkategorier og skriver om de forskjellige måter Family Dialogue Set brukes, på et mye mer strukturert vis. Jeg regner med at dette vil gi grunnlag for å skriver fagartikler.
Sosial panorama i terapeutiske samtaler. En sosial panorama kan defineres som et oppsett av figurer som represenetere en sosial gruppering. Prosessen ved å skape et personlig sosial panorama og samtaler omkring de relasjoner som er representert har terapeutisk potensialer annerledes enn andre former for terapeutiske samtaler. Sosial panorama samtaler har ulik i form og jeg har forsøkt å lage noen kategorier for å få fram likheter og kontraster.
Personlig sosial panorama Dette er basert på en persons perspektiv og innebære plassering av egen figur i sentrum og deretter andre figurer i forhold til den og til hverandre. Hvordan fiugerene er plassert danner et grunnlag for samtalen.
Nettverks sosial panorama Her er egen figur plassert i sentrum mens de andre figurene blir plassert på en variant av en Bronfenbrenner nettverks tegning med felter som definerer deres tilhørighet i forhold egen f.eks familie, skole, slekt og nabolag.
Familie sosial panorama Familiemedlemmene plasser sine figurer for å viser deres relasjoner på et bestemt tidspunkt. De kan gjøre det en av gangen eller det kan være en felles oppgave. KFTS er et eksempel av et familiepanorama.
Gruppe sosialpanorama Her er det ingen som er i sentrum men medlemmer av ei gruppe er plassert i forhold til hverandre. Det kan lages av gruppemedlemmene selv (internal) eller av andre (eksternal). De sosiale panoramaene som ble laget i miljøterapiverkstedene var eksempler av eksternal gruppe panoramaer. Sosiale panoramaer kan også klassifisere i forhold hvordan de er brukt i samtalene.
Oversikts sosial panorama I det enkleste form plasserte personen en figur for seg selv i senter av brettet og deretter figurer for de viktigste personer rundt seg. Personer som har en negativ rolle eller innflytelse tas også med. Hensikten er å få en oversikt over personens omgangskretts. Samtalen handler om hvilke forhold personen har til de andre som er plassert omkring.
Sammenlignings sosial panorama Etter oppsett av en oversikts sosial panorama vil de fleste terapeuter som brukte Family Dialogue Set spørre klienten om hvordan de ønsker at situasjon skulle være. Dette gjorde også David Kvebæk med sin familieskulptur. En annen måte å lage alternativ versjoner var å sammenligne tidsaspekter. Slik jeg opplever det nå, slik jeg opplevd det før, og slik at jeg tror at det kan kommer til å bli. Noen ønsket at barnet kunne gi uttrykk for sin katastrofetenkning og sine redsler for hvordan framtiden kan utviler seg. Ved å lage to alternativ versjoner "Hvordan jeg ønsker det" og "Hvordan jeg er redd for at det kan bli" danner man et grunnlag for å samtale om hvordan ting kan utvikler seg og hva som vil forsterker sannsynligheten for det ene eller det andre utfallet.
Dramatisk sosial panorama En annen form for sosial panorama var basert på å spille ut bestemte situasjoner, for eksempel en konfliktsituasjon på skole. Her kan en diagram over klasserommet tegnes på et ark og barne kan bruke figurene til å vise deres opplevelse av en hendelse. Hendelsen kan også spilles på nytt for at barna kan viser hvordan de ønsker det kunne har blitt eller for å se på forskjellige handlingsalterativer. Situasjoner kan få fantasielementer ved for eksempel, inklusjon av eksternaliisert problemer modelert i plastilina, eller løsnings relatert intervensjoner for de ”magiske figurer” eller andre.
Videreutvikling av Family Dialogue Set Ut i fra samarbeidet med ungdomsavdelingen ble innhold i Family Dialogue Set videreutviklet på tre måter. 1) Arbeid med personlige grenser: En sirkel med størrelse av en CD-plate med flere indre ringer ble tegnet for å representere en persons grenser for nærhet og intimitet. Det ble brukt i samtale med ungdommer hvor deres figur sto i sentrum og de viste og snakket om hvor nært de vil plassere andres figurer. Forskjellige kriterier for nærthet kan diskuteres. 2) Tankebobler: Små tankebobler ble laget for å skriver stikkord om en persons oppfatelse om en andres tanker om en situasjon. 3) Sjetonger: Sjetonger i farger kan viser til forskjellige aspekter av relasjoner mellom figurene. For eksempel ”de som jeg stoler på”.
Videre arbeid Det er ønskelig å fortsette og intervjue terapeuter som har erfaring med bruk av Family Dialogue Set. Det er særlig interessant å høre fra de som har laget sosial panorama som er brukt på en dramatisk måte. Intervjuguiden er klar til å bruke. Begrepet sosial panorama er nylig utviklet gjennom denne pilotstudien og det vil være interessant å drøfte det med brukere og prøver å introdusere det i faglitteratur siden begrepet kan eksistere uavhengig av hvilke figurer som er brukt for å konstruere begrepet. Det vil være aktuell å bruke et ferdig utviklet dataprogram for kvantitativ forskning, Nvivo, for analyse av videre intervjuer.
|