Et
psykodramatisk perspektiv på Family Dialogue Set
ved Steven Balmbra
A
meeting of two, eye to eye, face to face.
And
when you are near I will tear your eyes out and place them instead of mine and
you will tear my eyes out and will
place them instead of yours,
then I will look at you with your eyes and you will look at me with mine
Jacob Levy Moreno (1946/80: preface, Karp, Holmes & Tauvon (eds.) 1998)
1
Innledning
Det
var i 1989, i min første tid på Familieavdelingen i Bodø at jeg utviklet Family
Dialogue Set, et hjelpemiddel for familiesamtaler med barn.
Jeg hadde opplevd at barn ofte ble urolig eller passiv i familieterapisamtaler
og at dette hadde med kommunikasjonsformen å gjøre - vi bruke veldig mye ord
som gikk over hodet til barnet. Poeng med Family Dialogue Set var å ta noe konkret
inn til familiesamtaler slik at de kunne foregå mer på barnets premisser.
Family Dialogue Set består av over 70 Playmobil figurer, noen kjæledyr,
4 ’magiske’ figurer (en trylledame, en klovn, et robot, og en spåkone), 3 brett
(Sekskantbrettet, Sirkelbrettet og Blåbrettet), plastilina i flere farger, 4
penner og en brukeveiledning. Figurene
ligger i to trekasser og det hele er pakket inn i en koffert.
Det var ti år senere, i 1999, at jeg begynte assistentutdanning i psykodrama
og ble kjent med Jacob Moreno’s tanker og begrepsapparat.
Det slo meg at det var flere fellestrekk mellom Moreno’s sosiometri og
psykodrama og Family Dialogue Set. Med denne oppgaven vil jeg presentere noen
begreper og metoder fra sosiometri og psykodrama og sammenligne dem med aspekter
av innhold og arbeid med Family Dialogue Set.
Tilslutt har jeg skrevet om mine ideer vedrørende hvordan Family Dialogue
Set kan videreutvikles i lys av sammenligningene.
2
Utvikling
Både Psykodrama og Family Dialogue Set var utviklet etter observasjon av barn
i lek.
2.1
Utvikling av psykodrama
Psykodrama og sosiometri var utviklet av Jacob Levy Merano (1889–1974).
Merano’s opphav er myteoppspunnet,
noe han selv bidro til i sterk grad, men han var sannsynligvis født i Bukarest,
Romania i mai 1889 (Marineau 1989). Han studerte filosofi og medisin på universitetet i Wien i
begynnelsen av 1900-tallet. Han
brukt mye tid i Augarten park hvor han observert barn i lek og ble veldig opptatt
av deres spontanitet og kreativitet som var i kontrast til det han opplevde
hos voksne, særlig de med psykiatriske problemer som han møtte gjennom arbeid
på Steinhoff psykiatriske sykehus. Moreno
engasjerte seg i situasjonen til de prostituerte kvinnene i Wiens Am Spittelberg-distrikt.
Han organiserte møter hvor de snakket om sine opplevelser og dette bidro
til at de begynte å organisere seg som en gruppe som kunne ivareta hverandre.
Dette var begynnelsen av Moreno’s
arbeid med grupper som han fortsatt med på en flyktningleir i Mittendorf
hvor han arbeidet som lege. Her
jobbet han med sammensetning av flyktningegrupper gjennom en systematisk evaluering
av deres bakgrunn og preferanser. Dette
dannet grunnlag for hans sosiometri, vitenskapen om mellommenneskelige relasjoner.
I likhet med Freud et
generasjon før han, var Moreno opptatt av oldtidens greske teatertradisjon. Aristoteles skrev i Poetikk om hvordan teaterstykker tok opp
grunnleggende mellommenneskelig problemer, og om hvordan publikum kunne gå
gjennom en skjelelig og følelsesmessig renselsesprosess (katarsis) ved å leve
seg helhjertet inn i dramaet som skuespillere spilte ut.
Da Moreno kombinerte dette med prinsippet om spontanitet (en umiddelbar
og adekvat respons) kom han frem først til ’das Stegreifteatre’ - en form
for spontan teater hvor innholdet i et stykke ikke var bestemt på forhånd med
ble diktet underveis - og deretter til psykodrama – et gruppeprosess hvor
katarsis var rettet primært mot protagonisten.
Moreno forlot Wien i 1925 og emigrert til USA hvor han videre formulerte
sine ideer og utviklet sine metoder i gruppepsykoterapi, sosiometri og
psykodrama. Psykodrama er hans
gruppeterapeutiske metode hvor en utvalgt hovedperson (protagonist) spiller ut
en dramatisk situasjon fra deres eget liv, uten et manus men heller på en
spontan måte, ved hjelp av en leder/regissør og andre gruppemedlemmer som
spiller antagonist (motparten i en konflikt) og andre roller under
protagonistens instruksjoner.
Moreno’s vitenskap av sosiometri handlet ikke bare om å undersøke men
også å videreutvikle relasjoner i grupper.
Han utviklet flere metoder for å arbeide med grupperelasjoner som
spektogram (hvor forskjellige grader av dimensjoner i en gruppe er vist gjennom
posisjoner på en linje eller skala), sosiogram (som kartlegger forskjellige
typer samspill, relasjoner, holdninger og følelser i en gruppe) og sosiodrama (psykodramatiske
metoder rettet mot holdninger til samfunnsmessige spørsmål)
Psykodrama har integrert deler av sosiometri som spektogram og sosiogram
i det innledende gruppearbeid i oppvarmingsfasen.
2.2
Utvikling av Family Dialogue Set
Family Dialogue Set var utviklet av forfatteren.
Jeg opplevde at familiesamtaler med barn kunne ha positiv virkning når
de avklarte sammenhenger og lettet deres negative bilde av seg selv, men at
de ofte fungerte alt for mye på de voksnes premisser. Min stilling på Familieavdelingen førte til at jeg var en god
del sammen med barnet og familien i leiligheten tilhørende avdelingen.
Jeg fikk se barn drive med spontan lek i lekerommet og så hvordan de
ofte spilte ut relasjonskonflikter med Playmobil-figurer.
Disse konflikter hadde ofte klare paralleller med konfliktene deres foreldre
snakket om i foreldersamtaletimer. Jeg
var også aktivt tilstede når familier spilte brettspill som ’Den Forsvunne Diamanten’.
Her så jeg hvordan et strukturert situasjon også utfordret foreldres
kreativitet, når for eksempel, de slemme røvere kom og stjal ’formuen’ til ungen
i familien. Jeg leste om hvordan
det å ta konkrete ting inn i familiesamtaler kunne gjøre samtalene mer barnevennlig
(O’Brien & Louden 1985), og så hvordan et sett med figurer utviklet av David
Kvebæk kunne brukes til å vise nærhet i en familie.
Jeg kombinert Playmobilfigurer fra lekerommet med noen brett jeg tegnet
opp og begynte å bruke dem i familiesamtaler som satte barnet i fokus.
I 1991 begynte jeg å produsere Family Dialogue Set for salg til andre
institusjoner som arbeidet med barn og familier.
3 Brukeveiledningen
til Family Dialogue Set
Det er lagt et solid teoretisk bakgrunn
for Moreno’s sosiometri og psykodrama, men det er veldig lite skrevet om Family
Dialogue Set. Det nærmeste man kommer til en teoretisk beskrivelse av metoden
er Brukeveiledningen som følger med settet.
Brukerveiledning for Family Dialogue Set var utviklet over et fire års
periode og var basert på min egen og mine kollegers erfaringer.
I et postmoderne syn på familieterapi er det flere virkeligheter i en situasjon
som kan være like sanne, men noen vil bidra til å låse problemer fast og andre
ville virke frigjørende. Oppgaven
til en familieterapeuten er å hjelpe familien til å finne frem til mer hensiktsmessige
forståelser gjennom en åpen dialog hvor alle er hørt, og deretter til å bedre
kunne samhandle og støtte hverandre.
Dette krever at terapeuten skal følge og utfordre familiemedlemmenes
virkelighet heller enn å dytte sitt eget syn på dem. Dette åpner for at terapeuten kan stille seg fri til å hente
inspirasjon fra forskjellige teoretiske retninger, alt etter hva som måtte passe
for den enkle familien, deres situasjon og deres kontekst.
Family Dialogue Set og dens brukeveiledning ble deretter lite instruktiv om
hvordan settet skulle brukes. Den
fungerte heller som forslag, ideer og råd for å hjelpe fagfolk til å kommer
i gang for å finne deres egne metoder tilpasset deres klienter og kontekst..
Terapeutisk bruk av settet sprenger brukeveiledningens begrensninger,
men dette er ikke dokumentert. I
denne oppgave vil jeg allikevel hovedsakelig ta innholdet i Brukerveiledningen
som grunnlag for hvordan settet brukes.
4
Noe bakgrunnsstoff om psykodrama
Roller
er et begrep hentet fra teater som Moreno relaterte til psykologisk utvikling
og relasjon. Roller har med hvordan vi trer frem i våre relasjoner og om hvordan
vi oppfører oss. De er observerbare
og kan bli normalt utviklet, overutviklet eller underutviklet.
De kan bli latent, fortrengt, utvisket og omdannet,
Moreno beskrev de roller som er normalt utviklet og som vi behersker
og anvender på en spontan og kreativ måte på som sosiale roller. Målet med psykodrama var å hjelpe gruppemedlemmer til å fylle
så mange avklarte og forløste sosiale roller som mulig. Dessverre har vi ofte en tendens til å opptre i forhold til
stereotypiske, utforløste psykodramatiske roller i mange situasjoner.
Disse roller er enten underutviklet og unngått eller overutviklet og
overdrevet. Disse forekommer ofte på den psykodramatiske scene.
De innholder mye projisering og fantasier av hvem en annen person er,
og kommer i veien for ’encounter’, et virkelig møte med den andre
Disse roller er preget av våre grunnholdninger og disposisjoner til verden,
de psykosomatiske roller, utviklet hovedsakelig i den før-verbale fasen
av vårt liv. Kjernen i psykodrama
er å kommer i kontakt med og videreutvikle våre psykosomatiske roller slik at
vår fremtreden er mindre drevet av angsten og er mer spontan og befridd fra
våre psykodramatiske roller.
Psykodrama’s fem hovedelementer er protagonisten, lederen eller regissøren
(director), gruppen (audience), hjelpeegoer (auxillaries), og scenen (the stage)
(Blatner 1997). Protagonisten er den som er valgt til å bære gruppens
tema, og presenter et dilemma fra sitt liv på scenen, fører handlingen framover
og leder dialogen. Lederen
regisserer handlingen og holder den i en trygg ramme.
Gruppen velger sin protagonist og er deretter medvitner, medspillere
og deltagende i protagonistens drama.
Hjelpeegoene er gruppemedlemmer som har stedfortredende roller
i dramaet. Det er forskjellige
type hjelpeegoer: antagonisten som spiller motparten til protagonisten i dramaets
konflikt, dobbelen som spiller protagonisten selv (samtidig eller i dens sted),
generelle støttende roller, fantasifigurer, objekter, eller abstrakte enheter.
Scenen er både avgrenset og ubegrenset.
Det et en avgrenset fysisk område i et rom, samtidig som det er et magisk
sted hvor alt kan skje. Det som
spilles ut i psykodrama spilles på scenen rettet mot gruppen som fungerer som
et publikum (audience). Enkle gjenstander
kan hentes opp på scenen for å representere passive objekter og iscenesette
dramaet.
5
Psykodramas hovedelementer og Family Dialogue Set samtaler
5.1
Barnet og protagonisten
For at prosessen i psykodrama skal eies av gruppen og dermed ha betydning
for alle gruppemedlemmene er det viktig at tema for ’dramaet’ velges av gruppen.
Protagonisten vil deretter også bære frem gruppens tema.
Family Dialogue Set var utviklet i kontekst av familiearbeid relatert
til barne- og ungdomspsykiatri hvor barnets vansker er i fokus.
Noen teorier innenfor familieterapi hevder at barnet ofte kan ’bære frem’
vansker i familien med sine symptomer (for eksempel strukturell og strategisk
familieterapi). Etter en slik forståelse
kan barnet, som en symptombærer, sammenlignes med et utvalgt protagonist for
familien.
I en samtale med Family Dialogue Set begynner man vanligvis med en dialog
mellom terapeuten og barnet, hvor foreldre og evt. søsken trekkes inn for å
kommentere og forklare. Det er
barnets perspektiv som danner grunnlag for en Family Dialogue Set-samtale og
dermed kan barnet sammenlignes med protagonisten i psykodrama.
I Brukerveiledningen til Family Dialogue Set er det foreslått at foreldre
kan demonstrere deres perspektiv på en situasjon i sammenligning med barnets.
Allikevel er det barnets perspektiv som er utgangspunktet og de andre
fremstillinger er hentet for å vise barnet hvordan andre oppfatter eller oppfattet
situasjonen, og for å snakke om betydningen av forskjellene.
Når et barn forstår hvordan foreldrene eller andre i
familien har reagert kan dette bidra til å løfte en ansvarsbyrde og skyldfølelser
fra barnets skuldrer.
5.2
Familieterapeuten og lederen
Et psykodrama ledes av en leder som opptrer som en regissør. Regissørens
oppgave er å ivareta protagonisten og gruppen og å få realisert protagonistens
tema på scenen i presens. Lederens oppgave er ikke til å tolke handlingen eller
å sette sitt perspektiv i sentrum, men å hjelpe og støtte protagonisten til
å bli spontan og kreativ for å få frem de forskjellige sidene av sine opplevelser
og forståelser, også de fantasifulle og urealistiske. Moreno beskrev tanker og følelser knyttet til det som ikke
skjedde som utvidet virkelighet (surplus reality).
I en Family Dialogue Set samtale er terapeuten også opptatt av hvilke
tema som er viktig for barnet og familien og ’dukker opp’ underveis.
Terapeuten vil allikevel ofte virke mer styrende enn lederen siden terapeuten
har som oppgave å være oppmerksom, utvelgende og oppfølgende med hensyn til
det som er vesentlig. Her stilles
det krav til terapeutens evne til å sanse betydning av det som kommer frem i
dialogen. Moreno brukte begrepet
’tele’ for å beskrive at man kom på bølgelengden med en annen person (Allport:
’insight into, appreciation of and feeling for the actual make-up of another
person’ - i Marineau, 1998 s.159) og dette passer også inn i denne situasjon.
Både i psykodrama og i Family Dialogue Set-samtaler kan det være bra
for lederen å ha en assistent/co-terapeut til stede.
5.3
Familiemedlemmene og gruppen
I psykodrama er de øvrige gruppemedlemmene tilstede både som engasjerte medvitner
til protagonistens drama og som medspillere (hjelpeegoene).
I en Family Dialogue Set-samtale ville tilstedeværende familiemedlemmer
tilsvare den øvrige gruppe, men de inntar ikke roller selv, det er figurene
som har denne funksjonen. De øvrige
familiemedlemmer er tilstede er medvitner, og de vil også være vitne til en
fremstilling av seg selv i det som spilles ut på brettet.
Dette kan representere et potensielt spenningsmoment i en Family Dialogue
Set-samtale, i og med at de vil se en annens virkelighet fremstilt og dermed
kan de føle et beov for å protestere
imot det. I familier hvor det er
store maktforskjeller, spente allianser, benekting eller hemmeligheter kan dette
oppleves som truende. Det er en
utfordring for terapeuten å gjøre situasjonen utholdelig og positiv for alle
parter.
5.4
Figurene og hjelpeegoene
Medlemmer av gruppen som bli hentet frem
for å ta roller i en psykodrama kalles for hjelpeegoene.
Protagonisten kan velge et hjelpeego til å spille seg selv.
Denne kalles da for protagonistens dobbel.
En dobbel kan være en støtte for protagonisten i fremstilling av en vanskelig
situasjon. En dobbel tillater også
speiling (se side 7). Når en hjelpeego
spiller motparten til protagonisten i en konfliktsituasjonen kalles den for
antagonisten. Protagonisten
viser hjelpeegoene hvordan de skal innta sine roller ved å bytte plass med rollefigurene,
leve seg inn i deres perspektiv ved å imitere kroppsholdning, stemme osv. og
snakke som den andre. Dette kalles
for rollebytte. Hjelpeegoeen kan
deretter gå inn i rollen og gjenta det protagonisten har vist og ved at protagonisten
får høre det sagt og svare tilbake kan en spontan dialog bygges opp.
Som nevnt kan hjelpeegoene få forskjellige typer roller: kjente personer, generelle
rollefigurer, fantasifigurer, følelser, objekter – hva som helst.
I Family Dialogue Set er det de små
Playmobilfigurene som får de forskjellige rollene, inkludert barnet selv.
Barnet velger hvilken figur som skal representer hvilken person,
plasserer dem på brettet og snakker om dem eller spiller ut sitt opplevelse av
en situasjon. Fantasiroller kan også fremstilles og de er ofte
modellert av barnet i plastelina (ser side 8).
De magiske figurene representerer ofte gode hjelpere som kan bidra til å
spille ut alternative versjoner av en situasjon og dermed bidra til
reparasjonsarbeid (se side 9).
5.5
Brettene og Scenen
Psykodrama foregår på et avgrenset område i rommet kalt scenen. Scenen kan være spesialkonstruert, som i Moreno’s teater i
Boughton, N.Y. eller et ryddet område av et rom. Samtidig som at scenen er på et bestemt plass i det ’her og
nå’ er det et magisk sted som kan romme fortid og fremtid og alle tenkelige
steder. Hvem som helst kan komme
til liv på scenen; mennesker, levende, døde og ufødte, objekter, fantasier osv.
Scenen er et sted hvor hva som helst kan skje: det man har opplevd, kan
oppleve, ønsker hadde hendt eller skal hende.
Det er stedet hvor utvidet virkelighet kan realiseres.
Family Dialogue Set innholder 3 forskjellige brett som figurene kan plasseres
på. Disse brettene fungere på en
lignende måte som scenen gjør i psykodrama.
De er også avgrenset og setter en kontekst for det som kommer til å utspille
seg.
’Sekskantbrettet’
var utviklet for å vise barnets sosiale verden, lik det som Moreno kalte for en
sosial atom – den minste sosiale enheten i samfunnet. Barnet plasserer figuren sin på det røde felte i midten og
andre figurene er plassert av barnet omkring den.
’Sirkelbrettet’
var laget for sosialt nettverksarbeid som kan sammenlignes med Moreno’s
sosiometri. Blatner beskriver
hvordan han får gruppemedlemmer til å tegne en form for sosial nettverkdiagram
I oppvarmingsfasen i psykodrama. (The
social network diagram i Blatner 1997 s.56)
’Blåbrettet’ har ingen mønster,
men kan skrives og tegnes på med vedlagte penner.
Det har mye til felles med psykodrama’s scene - det er også et
avgrenset åpent område hvor begrensninger i tid og rom kan opphøre og hva som
helst kan spilles ut.
6
Faser i psykodrama og Family Dialogue Set
I psykodrama er prosessen en viktig del av teori og praksis.
I teater er begrepet dramaturgi brukt for å beskrive hvordan et stykke
er skrevet og spilt for å variere intensitet og for å holde publikums oppmerksomhet.
Psykodrama har en form som ivaretar deltakere og holder gruppen engasjert.
Blatner (1996 s.91) kaller dette for den psykodramatiske kurven (the
psychodramatic curve). Det begynner
med en lav følelsesmessig intensitet som øker gjennom en oppvarming inntil
gruppen velger en medlem til å ta opp et tema på scenen.
I handlingsfasen øker intensiteten betydelig med iscenesetting
og dramatisering av temaet gjennom psykodramatiske teknikker som sosial atom,
rollebytte, dublering og speiling, inntil protagonisten får en innsikt eller
en katarsis. Da minsker intensiteten med avslutning av dramaet, og reintegrering
i gruppen gjennom delingen.
I
Brukeveiledning til Family Dialogue Set er det ingen faseinndeling eller
hentydning til faser i det terapeutiske arbeid. Det er anbefalt at man begynner med Sekskantbrettet, som
ligner et sosial atom, med yngre barn. I
arbeid med Family Dialogue Set er det også vanlig med en økning i intensitet,
noe som til eksempel kan være en bevegelse fra det konkrete til det mer
fantasifulle og en avrunding av prosesser med en oppsummering av det som er
opplevd. Dette er dog ikke skrevet om, og er dermed usynlig i teorien.
Jeg vil allikevel kommentere bruken av Family Dialogue Set i lys av
psykodrama’s faser.
6.1
Oppvarmingen
Oppvarming
er det første fasen i psykodrama. Alle
deltakere gjennomgår en oppvarming. Lederen
varmer opp til å handle spontant og kreativt, og til å ha en sterk tilstedeværelse
i det her og nå, til å være oppmerksom og åpen og til å ha autoritet.
Gruppen varmes opp til å bli kjent med hverandre i her og nå, til å være
spontan og til å komme i kontakt med sine følelser.
Oppvarming begynner vanligvis med en puls hvor alle kan fortelle hvordan
de har det og hva de er opptatt av. Pulsen
kan være kort (som en værmelding) eller omfattende, alt etter tidsrammen og
gruppens behov. Er gruppen ny,
er det vanlig å bruke noen øvelser for at medlemmene kan bli bedre kjent med
hverandre og få en opplevelse av å tilhøre en gruppe, heller enn å være en samling
av individer. Sosiometriske metoder
som spektrogram og sosiogram (se side 8) kan være veldig nyttig her.
Både Family Dialogue Set og psykodrama er kommunikasjonsformer utenom
det vanlige, hvor deltakere er stilt i en posisjon hvor de opptrer på en uvant
måte. Dette vekker motstand, siden
redsel for det ukjente kan motvirke personens spontanitet.
Moren så angst som en motsetning til spontanitet.
En oppvarming kan dempe angsten og øke kreativitet.
I Brukerveiledning for Family Dialogue Set er det anbefalt at man ikke bruker
Family Dialogue Set i den første samtalen.
Dette fordi det er best at familien og terapeuten blir kjent med hverandre
og hverandres situasjon før de begynner med noe uvanlig – de må varme opp til
hverandre. Tidligere samtaler vil
fungere som en oppvarming til en Family Dialogue Set-samtale.
Siden figurene og brettene i Family Dialogue Set innebære et fremmed
element i kommunikasjon (i hvert fall for de voksne) er det også anbefalt at
man viser det fram på forhånd og forteller noe om hvordan det skal brukes.
Særlig ungdommer kan føle seg lite tatt på alvor dersom de plutselig
er konfrontert med figurene de forbinder med barnslig lek. Brukerveiledningen
anbefaler at man fortelle at det ikke er et spill hvor noen vinner eller taper,
at de ikke trenger å prestere noe, og at terapeuten hele tiden vil hjelpe til.
Dette er for å dempe redsel. Noen
barn er overivrig heller enn engstelig og da må terapeuten roe ned deres forventninger.
Det er ingen protagonistvalg i Family Dialogue Set, men er det flere
barn i familien kan det vær klokt å rådføre med foreldre hvem skal gå først
(det er oftest den eldste). Arbeid
med settet vil stort sett svare til handlingsfasen i psykodrama.
6.2 Handlings-
eller spillefasen i psykodrama
I psykodrama begynner handlingsfasen når protagonisten inntar scenen.
Lederen intervjuer protagonisten for å hjelpe dem til å utdype og konkretisere
sitt tema. Det første målet er å komme frem til en situasjon som kan vises
på scenen. Det er vanlig at temaet
plasseres i forhold til et sted som protagonisten kan beskrive. Scenen bygges
opp med tilgjengelige rekvisitter (stoler, bord, tepper osv.) i mens protagonisten
beskriver det stedet vedkommede tenker på; hvordan det ser ut, lys, lyder, lukt,
temperatur, stemning osv. Scenen er rettet mot gruppen som sitter som et publikum
(audience) i en halvsirkel. Et hovedprinsipp med psykodrama er at man ikke bare skal snakke
om noe, man skal vise det. Når
protagonisten forteller om andre personer som er tilstede i en situasjon, blir
de bedt om å velge et annet gruppemedlem til å komme opp som en hjelpeego og
spille den aktuelle rollen.
Rollebytte. Protagonisten instruere hjelpeegoet om rollen den skal spille
ved å bytte rolle med egoet. Protagonisten
plasserer seg i dens sted, inntar personens kroppsholdning, stemmeleier osv.
Lederen kan da intervjue
protagonisten i rollen om seg selv og sitt forhold til protagonisten og evt.
andre rollefigurer. På denne
måten lærer hjelpeegoene hvordan de skal spille sin rolle, og protagonisten
kan få innsikt i hvordan de ser ut gjennom den andres øyne.
Det ligge sannsynligvis mye projisering i dette perspektivet i begynnelsen
(perspektivet er farget av protagonistens bilde av den andre, som kan bli veldig
unyansert), men etter hvert kan protagonisten etablere mer tele med rollen som
da blir mer nyansert og realistisk. Et dialog bygges opp ved at protagonisten og hjelpeegoet bytter
frem og tilbake gjennom rollene slik at protagonisten vil høre sine egen ord
gjentatt og vil kunne svare på dem på en spontan måte.
Lederen leder rollebytting og kan gjennom hjelpeegoet forsterke noen
elementer for å beholde eller øke intensiteten i dialogen.
Når nye roller introduseres i dramaet bli nye hjelpeegoer valgt til å
spille dem.
Dublering.
Dersom progresjonen i dialogen stopper opp for protagonisten kan et medlem
av gruppen tbe om å få kommer opp på scenen, stå bak protagonisten og si det
som de oppfatter er den underliggende budskapet som de ikke får frem. Dersom
protagonisten synes dette stemmer kan de gjenta det i sine egne ord, ellers
kan de avvise forslaget. Dette
heter dublering, og det kan både
støtte og provosere protagonisten.
Speiling En
annen mulighet når progresjon er stoppet opp er speiling.
Lederen ber protagonisten velge et dobbel (dersom de ikke har gjort det
før) til å tiltre scenen som deres stedfortredende.
Lederen og protagonisten går bort fra scenen og ser på imens dramaet
spilles ut av hjelpeegoene. Lederen
ber protagonisten om å fortelle hva de ser fra dette perspektivet og deretter
om den han noen råd til seg selv. Dette
avsluttes ved at protagonisten returnere til scenen og hører dobbelen gjenta
rådet fra samme plassen og kan da fortsetter med det råd de har fått fra seg
selv utenfra.
Sosial atom Med
noen tema som protagonisten tar frem kan det være aktuelt å sette opp
deres sosiale atom (Røine 1992, s.202).
Dette er nært tilknyttet til sosiometri, men dreier seg om den minste
sosiale strukturen i et samfunn, (Moreno i Fox 1987, s.26), altså nettverket
til en person, og er rettet mot en protagonist. I en fremstilling av et
sosialt atom setter protagonisten frem en stol til seg selv, og plasserer
deretter stoler omkring seg, en etter en, til de nærmeste personene i deres
liv (eller i en bestemt sammenheng, som for eksempel, arbeidsplassen).
Protagonisten velger hjelpeegoer, bytter rolle med disse nære personene
og får en budskap fra hver av dem. Budskap
repeteres en for en eller i kor (som når protagonisten skal få en opplevelse
av mengen av forskjellige krav som er stilt til dem).
Det kan også være aktuelt med speiling slik at protagonisten kan se hvordan
det er sett utenfor. I en psykodrama
er det vanlig å begynne med periferien av en problemstilling og et sosialt atom
kan lett føre til videre arbeid mot temaets kjerne.
6.2.1
Sekskantbrettet og sosial atom
I
Brukerveiledningen er det anbefalt, særlig med yngre barn, å begynne med Sekskantbrettet.
Dette er ikke et forsøk på å identifisere brettet med et bestemt sted
slik man gjøre på scenen i psykodrama.
Brettet forblir et symbolsk og nøytralt sted.
Barnet velger figurer og plassere dem hvor de vil og terapeuten snakke
med dem om hvem de er, hvordan de kjenner dem og hvordan de står i forhold til
hverandre. På den måtte bygges
det opp en fremstilling av deres sosiale atom.
Når et sosialt atom bygges opp i psykodrama, er det som tidligere nevnt
gjort gjennom rollebytte Her er
en av de største forskjellene mellom psykodrama som metode og Family Dialogue
Set. Med Family Dialogue Set går
ikke barnet inn i rollen til de personene som er representert på brettet.
De snakker om den andre personen ikke som dem.
Perspektivet et barnet har til deres sosiale atom med Family Dialogue
Set ligner på speiling i psykodrama på inn så mye som at de er utenfor og ser
på det. Det gir et helhetlig bilde
og et nytt perspektiv, og dermed blir sammenhenger tydelige.
I Family Dialogue Set samtaler er også foreldre til stede og de ser seg
selv og andre fremstilt ut fra barnets perspektiv, helhetlig og i sammenheng.
Dette gir dem en mulighet til å se situasjoner gjennom barnets øyne,
og gå inn i en slags rollebytte med dem.
I en Family Dialogue Set-samtale er det også aktuelt for terapeuten å
be om foreldrenes kommentarer, og for foreldre å vise med figurene hvordan de
har oppfattet ting. Da er det også
mulig for barnet til å se en situasjon gjennom foreldrenes øyne.
Terapeuten kan snakke med dem om den betydning disse forskjeller har
hatt for dem.
6.2.2
Sosiometri og Sirkelbrettet.
Sosiometri er beskrevet av Marineau (1989) som: “A scientific method whose purpose
is the measurement of interpersonal relationships in a group - en vitenskapelig
metode som har som formål å male de mellommenneskelig relasjoner i en gruppe.
|
Bildet
viser Family Dialogue Set i bruk i arbeid med gjenoppbygging av et
lokalsamfunn i Bosnia
|
Sirkelbrettet var utviklet for å dekke
to typer arbeid som begge kan sammenlignes med sosiometri.
For det første er det et nettverkskart.
I en slik kart fremstiller segmenter
i en sirkel en persons sosiale verden delt inn i sektorer som
arbeidssted, hjemmet, slektninger, naboer, lag og foreninger, skole, osv.
Et nettverkskart er vanligvis tegnet på et ark med symboler som
representerer hvem man har kontakt med. Avstand
fra sentrum viser hvor mye kontakt det er, og forskjellige streker kan
illustrere kvaliteten på relasjoner. Med
Family Dialogue Set blir nettverkskart mer fleksible siden figurene lett kan
flyttes for å vise forskjeller i forhold til tid – da, nå, i framtid.
Sirkelbrettet har seks konsentriske
ringer som markerer avstand fra sentrum. Det kan brukes til å illustrere gruppesammensetninger og
forholdene i grupper hvor avstand mellom figurene viser relasjoner
mellom gruppemedlemmer. Settet har
også flere rundinger som kan fremstille tilhørighet til undergrupper.
Det kan, for eksempel, brukes i veiledning for å vise forskjellige
perspektiver personalet har av gruppetilhørighet blant ungdommer på en
ungdomsavdeling. Dette ligner på
en sosiogram.
Avstand fra sentrum kan også brukes til
å vise grad av intensitet i følelser (Glad - Trist osv.) kvalitet i relasjon,
(Liker – Misliker, Stoler på – stoler ikke på osv.) holdninger, osv., eller deres preferanser ved flere valg
muligheter.
6.2.3
Blåbrettet og det psykodramatiske scenes mulighet.
Det psykodramatiske scene kan har
forskjellige former, men det viktigste med det er dens åpenhet for fremstilling
av hva som helst i en situasjon, rettet mot et publikum.
Enkle rekvisitter som madrasser, tepper, bord, stoler osv.
skal være tilgjengelig for protagonisten å hente frem på scenen for å
forankre en fremstilling av et sted.
Blåbrettet i Family Dialogue Set er
blankt, og dermed lik en åpen scene . Det
følger ikke med noen rekvisitter til Family Dialogue Set men det er 4 tusjer og
Blåbrettet kan tegnes på, dermed kan en situasjon iscenesettes.
Blåbrettet ble først laget med tanke på barnets skolesituasjon, for at
barnet skal kunne tegne opp sitt klasserom eller sin skolegård.
De kunne deretter vise hvor og hvordan de har opplevd vanskeligheter i en
virkelighet som var sentral for dem men ofte fjern for deres foreldrene.
En metode
for narrativ familieorientert arbeid med barn er eksternalisering av problemer.
Eksternalisering er et begrep Moreno brukte, men i denne sammenheng er
det Michael White (White 1989) som har utiklet metoden.
Barnets vanskeligheter er identifisert med et fantasifigur (for eksempel
en sinnetroll) som er forførende men destruktiv.
Figurens art, utseende osv. er det barna som utvikler.
Terapeuten hjelper barnet å gjenkjenne hvordan udyret har fått makt
over dem og ødelegger for dem og andre, og hvilken metode den bruker for å
late som det er barnets venn. Ved
å undersøke de ganger udyret ikke har lyktes kartlegges dens svakheter,
hvordan det kan bekjempes og hvem somkan støtte barnet og familien i kampen.
Deretter planlegges en kampanje mot udyret hvor familiemedlemmer og andre
er alliert med barnet mot problemet isteden for å kjempe mot barnet om
problemet.
I
eksternaliseringsarbeid med Family Dialogue Set er udyret modellert i
plastelina, og kartlegging og kampen spilles ut på Blåbrettet.
Når udyret er symbolsk beseiret er det lik en katarsis.
Plastelinaklumpen som er igjen er ofte symbolsk ødelagt, nedgravd
fengslet eller tatt under kontroll slik at dens positive egenskaper er
ivaretatt, men at den ikke kan ta makten.
Denne fremstillingen er spontan, innebærer mye kreativitet og er ofte
morsomt for alle deltakere. Familien
får et god symbolisk start til en arbeidsoppgave som kan være nokså krevende.
Dette eksternaliseringsarbeidet har likhetspunker med handlings- eller
spillefasen i en psykodrama, hvor udyret er lik en antagonist og andre
familiemedlemmer opptrer som hjelpeegoer, også med kommentarer som ligner på
dubleringer. Etter en slik samtale
med Family Dialogue Set har deltakerne fortalt at de har levd seg inn i sine
figurene som om det var des elv som var på brettet.
Drama er sett utenfra, som i speiling, men deltakere lever seg inn i
dramaet og opplevelsen er kroppslig.
6.2.4
De magiske figurer og closure (lukking)
På
slutten av handlingsfasen i psykodrama er det viktig å hjelpe protagonisten
å lukke de prosessene de har vært igjennom.
Dette kan gjøres ved at protagonisten får tilbud om å spille en alternativ
versjon av den vanskelige situasjonen som har vært spilt (hvordan ønsker du
det hadde vært?), eller å hente frem en ressursrolle som kan yte omsorg og forståelse
(den gode mor) eller å få støtte fra gruppen (gynging osv.).
I Brukeveiledningen til Family Dialogue Set er avsluttningen av
prosessen ikke tatt opp som tema, men det viser til de fire ’magiske figurer’
som kan oppfylle ønsker og forandre på situasjoner.
Lite er skrevet om disse, men deres roller er å bidra med en reparasjon.
Det praktiske arbeidet med Family Dialogue Set ender ofte med en oppsett
av hvordan det kan komme til å bli, som vil føre til lukking av prosesser.
6.3
Avsluttningsfasen
Dette er en viktig del av psykodrama som begynner når dramaet er ferdigspilt
og protagonisten har ryddet scenen for rekvisitter.
Gruppen setter seg i en ring, med lederen ved siden av protagonisten.
Deretter deler hjelpeegoene deres opplevelser med gruppen . En etter en forteller de om hva de opplevde i deres rolle på
scenen. Når de er ferdig kler protagonisten
av dem deres rolle ved å stryke dem fra hodet til foten. Etter dette
forteller de om assosiasjoner dramaet har for dem i deres eget liv og hvordan
de er berørt. Når alle hjelpeegoene
er ferdig kan andre grupper også dele fra sitt eget liv, og til slutt også lederen.
Gruppen kan gi støtte til de medlemmer som har behov for det, og til
slutt avsluttes det med at alle står i ring og holder hender.
Med Family Dialogue Set er ingenting skrevet om avslutning, men når jeg bruker
det avslutter jeg med å høre fra deltakere om hvordan de opplevde samtalen og
hva de tenker om det som kom frem.
7
Noen tanker om videre utvikling av Family Dialogue Set samtaler med inspirasjon
fra psykodrama.
Etter sammenligning med psykodrama ser
jeg flere måter å arbeide med Family Dialogue Set kan utvikles på.
I Brukerveiledningen for Family Dialogue Set er det skrevet for lite om
prosessen. Det kunne skrives om faser
i arbeidet med forslag om oppvarminger fra enklere
til mer omfattende oppstillinger av figurer.
Prinsippet om å gå fra periferien mot kjernen og ut igjen kunne
beskrives. (Blatner s.65). Brukerveiledning kunne innholder mer tanker om
hvordan dramatiske situasjoner kunne bli spilt ut.
Family Dialogue Set har vært brukt med
grupper og i veiledning av miljøterapeuter som arbeider med grupper.
Det står ingenting i Brukerveiledningen om sosiometrisk metoder og hvor
de kan anvendes. Det kunne jobbes
mer med sosiometrisk arbeid med hele familien samlet.
Bevegelse mellom de tre bretter kunne
skrives mer om. Det kunne være bra
å ha Blåbrettet åpent og klar når man bruker Sekskantbrettet eller
Sirkelbrettet slik at dersom det dukker opp en konkret situasjon der det er
mulig å gå rett over og spille det ut med en gang, for så evt. å returnere
til det andre brettet når den har vært vist.
En form for dublering kan introduseres i
Family Dialogue Set-samtaler, hvor figurer kan gå til hverandre og fortelle om
hva de tror den andre tenker på.
Det kunne vært nyttig å tenke på
Playmobilfigurene som små skuespillere når man introduserer Family Dialogue
Set til barn og ungdom. Det er et
lettfattelig begrep og unngår formulering ’velg en figur som kan
representere..’ eller ’ta en figur som kan stå for..’ som hører til
voksen ordbruk. Det at figurene
ikke er helt lik den person de representerer blir mindre problematiske (noe få
barn blir veldig opptatt av dette)
Dersom man tenker på Blåbrettet som en
åpen scene tror jeg at det vil være mer brukt til å spille ut situasjoner med
mer dramatikk. Stedene kan
beskrives mer grudig for å gjøre dem mer konkret. Brettet vil ha mer utvidet virkelighet ved å introdusere
psykodramatiske tanker som ’slik var det, men her kan alt skje, og her kan du
ha det som du ønsker’. Fordelen
med FDS er at det blir et veldig lite teater som er bærbar og krever lite plass
men som har mange tilgjengelige skuespillere,.
Det kroppslige engasjementet og
tilstedeværelsen i psykodrama er en vesentlig del av dens styrke som en
terapeutisk arbeid. Dette elementet
er mye mindre tilstede i en Family Dialogue Set samtale. Med Family Dialogue Set snakker man om den andre istedenfor
som den andre. Det kunne være
mulig å introdusere rollebytte i Family Dialogue Set-samtaler med en
’rollebytte-stol’ i rommet.
Når barnet plasserer et figur på brettet kunne barnet sitte på
rollebyttestolen for at terapeuten skulle kunne intervjue det om seg
og sin forhold til barnet og andre i rollebytte.
Samtalen vil dermed få et dobbelt perspektiv – i rommet og nede på
brettet.
Deling.
Det burde være gode muligheter for å snakke om alles opplevelser av
Family Dialogue Set-samtalen på slutten av samtalen eller rimelig snart etterpå.
Det er også et område hvor det en mulig å være mer bevisst og
tydelig. I samtaler med bare
foreldre etter bruk av Family Dialogue Set var det vanlig å snakke om det som
kom opp og reflekterer over de perspektiver som var visst fram og hvordan de
relatert til forelderrollen deres.
Referanser
Blatner
A. 1997 Acting In Free Association Books London
Fox
J. 1987 The Essential Moreno Springer Publishing Co. New York
Karp
m. Holmes P. Bradshaw Tauon K. 1998 The Handbook of Psychodrama Routledge
London
Marineau
R.F. 1989 Jacob Levy Moreno Tavistock/Routledge London
O’Brien
A. Loudon P. 1985 Redressing the balance – involving children in family
therapy,
Jounal
of Family Therapy v.7 81-98
Røine
1992 Psykodrama Artemis Oslo
White
M. 1989 Selected papers Dulwich Publications Adelaide