Brukerveiledning til Family Dialogue Set
ved Steven Balmbra og Dag Ragnar Kongsvik 

Innledning:  Family Dialogue Set og sosialt panorama

Etter å ha gjennomført noen intervjuer med fagfolk som bruker Family Dialogue Set ble det klart for meg at det manglet et begrep for hva det er man lager, når man stiller opp figurene som viser ens sosiale sammenhenger.  Jeg syntes at David Kvebæks begrep «familieskulptur» ble vel statisk og noe avgrenset da mange andre personer enn familiemedlemmer skulle kunne tas med.  Psykodrama pioneeren far Jakob Moreno brukte begrep sosial atom for en persons sosialt nettverk (siden den er det minste enhet i vår sosiale verden) men jeg syntes det hørtes vel modernistisk og vitenskapelig.  Etter mye fram og tilbake har jeg kommet fram til begrepet «sosialt panorama» for å beskriver en oppstilling av en slik sosialt nettverk.  Et panorama er en altomfattende utsikt (fra de greske ordene «pan» som betyr alt, og «horama» som betyr sikt), så et sosialt panorama er en helhetlig framstilling av en persons sosiale sammenheng.  Family Dialogue Set er da et verktøy som brukes for å fremstille et sosialt panorama.

Sosialt panorama i familiesamtaler med barn

Det er to forskjellige startsteder for å lage et sosialt panorama.  Noen bruker det veldig tidlig i kontakten med barn og familien, som en måte å bli kjent på.  Det gir også muligheten for å lage et nytt senere for å se på utviklingen.  Den andre måten, som jeg selv er mest fortrolig med, er først å bli kjent med familien og dennes situasjon, før man introduserer Family Dialogue Set. Uansett er det lurt å vise settet til familien før samtaletimen og fortelle hvordan du har tenkt å bruke det.  Jeg sier at jeg pleier å begynne samtalen med å forholde meg mest til barna og at jeg kommer til å henvende meg til foreldrene etter hvert.  Jeg spør om det er greit at foreldrene kan la barna snakke uten å bryte inn, uansett om barnet kommer med utsagn som foreldrene ikke er enige i.  Foreldrene vil også få mulighet til å vise sine perspektiver.

Det er en generell skepsis hos terapeuter til å bruke Family Dialogue Set med ungdommer.  Mange ungdommer ser på playmobilfigurer som veldig barnslig, og kan lett føle seg nedvurdert dersom de bli konfrontert med en koffert full av leker.  På det andre siden er ungdommer vanligvis dyktige i byggingen av sitt sosiale panorama, og kan bruke settet på mange kreative måter.   Når jeg bruker Family Dialogue Set med ungdommer, pleier jeg på forhånd å understreke at til tross for at det benyttes figurer som yngre barn leker med, er det vi skal holde på med ingen lek; det er alvor.  Jeg forteller at settet også brukes med voksne, og at det innholder playmobilfigurer fordi de er lett tilgjengelige.  Noen voknser kan har det samme skepsis, men mange synes at det ser spennende ut.

Med familier pleier jeg å lage et sosialt panorama med ett barn av gangen, sammen med foreldre eller foresatte.  Jeg inkluderer søsken når jeg synes det er relevant for dem å være tilstede, men det forutsetter at de kan følge med mens deres bror eller søster er i fokus.

Måten jeg presenterer settet på, og hvordan jeg hjelper barnet underveis er mye avhengig av barnets alder.  Det er viktig at barnet ikke føler at det må prestere noe.  Jeg pleier å fortelle at dette ikke er et spill hvor noen vinner eller taper, og at det ikke er regler for hva er rett eller galt.  Jeg kommer til å fortelle dem hva de skal gjøre og hjelpe dem underveis, så de kan ta det med ro.

Det er bra å være to terapeuter, en for å lede samtalen og ha fokus på barnet, og den andre for å ha fokus på foreldrene og andre søsken.  Den andre terapeuten kan også stillinger på notere på noteringsarkene dersom de brukes.  Jeg liker å bruke et stort, lavt bord med plass nok til at alle kan sitte rundt.  Jeg sitter selv ved siden av barnet med det første brettet foran oss og figurene lett tilgjengelig.  Foreldrene og eventuelle søsken har god oversikt over brettet.   De «magiske figurer» beholder jeg vanligvis som ’mine’ i utgangspunktet, slik at de kan introduseres på et passende tidspunkt.

Med yngre barn pleier jeg å begynne med sekskantbrettet.  Med ungdommer begynner jeg ofte med sirkelbrettet for å lage et nettverkskart.  Jeg har også begynt med blåbrettet de gangene jeg har hatt tro på at det var best ikke å ha noen fastlagt struktur i starten.  Man kan selvfølegig bare settet figurene rett på bordet, men man mister da muligheten til å skrive og tegne på underlaget. Det viktigste er å utvikle en dialog tilpasset det enkelte barn og familien.

Det er fullt mulig å bruke settet til individuelle samtaler, og mange terapeuter gjøre det, men jeg tror dets største potensial er i samtale med barn og foreldre sammen, da det fungerer som en slags kommunikasjonsbro.

Sekskantbrettet

Jeg pleier å si at barnet skal velge sin egen figur og plassere den på den røde sekskanten i midten; siden barnet skal være i sentrum når vi snakker.  Jeg ber det velge figurer som skal være de øvrige i familien og andre personer som barnet kjenner godt (familiemedlemmer som er tilstede kan også velge sine egne figurer). Jeg forteller barnet at det kan plassere figurene på brettet der det selv syns at de passer.  Jeg spør ofte om barnet vet hva det betyr å være nær en annen person, og sier at de kan plassere figurene etter hvem de synes er mest nær dem, og også i forhold til hvor nær menneskene figurene forestiller er hverandre.

Vi snakker om de personene som figurene representerer, hvordan barnet synes de er, hvordan barnet kjenner dem og hvordan deres relasjon til de andre figurene på brettet er.  Jeg prøver å stille konkrete spørsmål om, for eksempel; hva de har gjort sammen, hva de har opplevd, ting de husker og om de har en interessant historie de kan fortelle meg.  Jeg prøver å ha en nysgjerrig «ikke-vitende» holdning til det jeg spør om (Anderson & Goolishian 1991).

Vi snakker om hvor barnet plasserer figurene og jeg spør noen ganger om det ønsker å flytte eller legge til figurer ettersom samtalen utvikler seg. Jeg er særlig oppmerksom på interessante eller uventede posisjoner og sammensetninger av figurer, og spør hvorfor figuren er plassert akkurat der.  Å lage et sosialt panorama er ikke en test, så det er ikke viktig å forholde seg til de første plasseringene, barnet kan flytte figurene dersom det ombestemmer seg.  Det er utviklingen av dialogen som teller. 

Når det virker passende, trekker jeg de andre i familien inn og spør etter deres synspunkter, meninger og hva de tenker om hvordan figurene er plassert.  Medterapeuten kan også kommentere deres tanker når det er passende.

Det er to «ringer» trykket på sekskantbrettet.  Disse kan representere grenser for nærhet og avstand.  I utgangspunktet pleier jeg ikke å si noe om ringene, men jeg er oppmerksom og nysgjerrig på hvordan barnet bruker dem. Dersom et passende tema kommer opp, kan jeg også foreslå hvordan ringene kan brukes for å markere noe.

Ting vi snakker om i forbindelse med sekskantbrettet:

• Hvordan figurene er plassert i forhold til hverandre.  Hvilke figurer hører sammen? Hvem kjenner hvem, hvordan går de overens, hva gjør de sammen?
• Hvem kan barnet gå til når ting er vanskelige?
  Hvem tror barnet forstår dem, hvem kan det snakke med, eller hvem ønsker det å kunne snakke med?
• Hvem ser barnet opp til, hvem har barnet det morsomt sammen med?
  Er det noen det misliker eller er redd for, og i så tilfelle hvorfor?
• Hvordan tror barnet at andre ser på ting? (besteforeldre, lærerne, venner, osv.)
• Hvordan ville figurene ha stått under andre omstendigheter eller på andre tidspunkter?
• Dersom ting blir annerledes (bedre), hvordan vil figurene stå da?

Foreldrene kan også sette ut figurene av seg selv i midten og snakke om hvordan ting er eller har vært for dem. Dette kan også gjøres i en atskilt samtale med alle barna til stede.  Å forklare voksne perspektiver for barn, kan hjelpe til med å løfte følelser av ansvar og skyld fra dem.

Sirkelbrettet

Sirkelbrettet kan brukes til å fremstille et nettverkskart hvor sirkelens 6 deler kan representere for eksempel familien, slektninger, skole/arbeid, naboer, venner, lag/klubbmedlemmer, menigheten, osv.  Istedenfor å skrive navn og tegn på et ark, står figurene på sirkelbrettet og det gjør nettverkskartet mer levende.  Siden figurene er bevegelige, blir ikke forestillingen av nettverkskartet fastlåst men heller åpen for alternative synspunkter. Man kan sammenligne «før» og «etter», ønskede og fryktede situasjoner osv.  For mer inngående informasjon om nettverksarbeid vil jeg helst henvise til Urie Bronfenbrenner's arbeid og andres bøker – Svedheim 1985, Fyrand 1994, og Klebeck & Ogden 1995.  Jaakko Seikkula's  bok «Åpne samtaler» (2000) er meget praktisk rettet.  Forskjellige forfattere bruker ulike utforminger og inndelinger av nettverkskartet, men jeg tror ikke det byr på store problemer å bruke dette 6-delte mønster.

Midtområdet er mye større enn på sekskantbrettet, slik at det har plass til alle familiemedlemmene. Dette med tanke på at familien fremstilles som en enhet i forhold til omverden. 4 fargede rundinger følger med settet.  Disse kan plasseres på brettet for å fremstille andre enheter – andre familier, hjelpeinstanser, osv. Figurer av personer som tilhører disse enhetene kan stå på rundingene slik at man kan snakke om familiens forhold både til enheten og til individene i den.

 Avstanden fra midten av brettet kan brukes til å uttrykke følelser og forhold.

F.eks.

 Figurene kan plasseres slik at de viser hvordan familiemedlemmene opplever disse verdiene i forhold til hverandre i bestemte situasjoner.

Sirkelbrettet kan også brukes til å snakke med familien om hvordan ting bestemmes.  Hvert felt kan stå for forskjellige valg, og nærheten til eller avstanden fra midten kan vise hvor godt man liker valget.  Familiemedlemmene kan plassere sine egne og andres figurer etter hva de selv syns, eller hva de tror andre syns.

Blåbrettet

Blåbrettet er laget blankt for at figurene skal kunne settes helt fritt ut, eller for at man kan lage et brett selv. Klasserommet eller skolegården kan, for eksempel, tegnes på blåbrettet for å snakke om noe som har hendt på skolen. 

Familiekart (genogram) som tegnes i en foreldresamtale, kan danne grunnlag for diskusjoner om familiekultur og om hvordan barn gjennom generasjoner har opplevd omsorg, støtte og tilhørighet i familien (Finne, et al, 1994). Det kan være nyttig å vise barnet familiekartet og fortelle dem noe om bakgrunnen deres.  Dette kan gjøres ved å supplere genogrammets sirkler og firkanter med figurer fra Family Dialogue Set slik at det blir mer levende.
 

Eksternalisering med figurer

 Plastilina som følger med settet kan brukes for å lage troll, udyr eller andre fantastiske figurer som fremstiller barnets eksternaliserte problem (White 1989).  Disse kan bli brukt sammen med figurene i settet når man samtaler om hvordan udyret påvirker livet til de forskjellige figurene på blåbrettet.  Kampen mot udyret kan spilles ut på brettet mens dere snakker om hvordan det er mulig å beseire det, hva som er dets svake punkter, hvor det får sin styrke fra, og hvordan det kan svekkes, hvem kan være med i kampen mot det og hva de kan bidra med?  Plastilinafigurene vil være svakere enn playmobilfigurer laget av hard plastikk.  Dette kan benyttes i fremstillingen av kampen med «problemmonsteret», som kan bli ritualistisk ødelagt, forvandlet, satt i fengsel osv. (Balmbra 1994, Finne et al.1994).  Denne type arbeid kan ha stor verdi i å hjelpe familiemedlemmer til å slutte å kjempe mot hverandre, men heller samle kreftene mot det som er problematisk. 
 

De «magiske» figurene

 Family Dialogue Set innholder noen «magiske figurer»: Hvilke figurer de kan varierer i forhold til tilgjengelighet hos produsenten, men utvalget kan inkluderer en fe som kan trylle, en klovn som kan gjøre folk glade, en ridder som kan hjelpe barn mot vankelige ting, en robot barnet selv kan styre og få til å gjøre ting, en spåkone som kan se inn i fremtiden og en havfru som kan hjelpe folk til å forandre seg.  De «magiske» figurene egner seg godt til løsningsfokusert arbeid (Furman & Ahola 1992) med yngre barn, da barnet kan bruke dem til å gjennomføre ønskede endringer. Barna selv kan være svært kreative i bruken av disse figurene. De kan representere de gode kreftene og kommer opp med fantastiske løsninger (alle kan forslå!) som etter hvert kan føre til mer realistiske ideer.

Noen råd:

• Vær oppmerksom og kreativ når du snakker om ting som kommer opp, og ikke minst; gi rom for barnas og familiens kreativitet.
• Ikke glem å be om foreldrenes kommentarer og trekk dem inn når det virker passende.
• Prøv å la samtalen gå på barnas premisser. Noen barn liker å fortelle mye selv, mens andre opplever det som bra at foreldrene engasjerer seg raskt. Vær åpen for det som passer best for det enkelte barn og familien.
• Sammenligninger er ofte veldig nyttig for å finne nye perspektiver.  Barnet eller andre kan sette opp figurer for å vise hvordan ting er nå, hvordan de har vært på tidligere tidspunkter, hvordan de kan bli.  Vise forskjeller mellom ønskede, fryktede og forventede muligheter for fremtiden og snakke om disse.
• Spør foreldrene om de har tenkt på barnas situasjon som annerledes enn det barna viser. Få foreldrene til å flytte figurene slik at de konkret viser barna hvordan de har forstått barnas verden.     
• Dersom det er uenighet eller uklarhet om noe som har hendt, kan barnet og andre familiemedlemmer vise hver sine perspektiver ved å sette figurene opp og vise situasjonen slik de opplevde den.  Det kan bidra til en større forståelse for hverandre. 
• Foreldrene kan flytte figurene for å vise hvordan de ønsker at ting skal være for barnet. Det hender at de tar fram flere figurer og forklarer hvorfor de vil ha dem med.
• Foreldrene kan også bruke settet til å vise barna temaer som er drøftet i en tidligere time med terapeuten. 
• Unngå å utvikle en oppskrift for samtaler med Family Dialogue Set. Det er viktig at samtalen kan utvikle seg spontant.
• Fokus kan til tider dras bort fra figurene, for så senere å komme tilbake til dem igjen.  Det er også mulig å bruke rollespill i terapirommet for å illustrere et tema som kommer opp. 
• Enkelte temaer som kommer frem, kan bli tatt videre ved å sette ut figurene på nytt for å fremstille den bestemte situasjonen.
• Sirkulær spørring kan også brukes sammen med figurene.  «Hvordan tror du broren din ville ha plassert denne figuren dersom jeg hadde spurte ham?» er forståelig for mange barn.  Dersom barnet vegrer seg for å sette ut figurene er det mulig å bruke sirkulær spørring av et annet familiemedlem for å komme i gang.
   

Tankebobler, sjetonger, skalen og rundinger

Tankerboblene kan brukes til å skrive ned hva en person tenker eller det en tror en person tanker på.  Spørmål som "hva tror du er tanken bak det?", "hva er det hun egentlig tenker på?" eller "hva tror du han gå og tenker mest på?" kan være nyttig, og dette åpner for både direkte og sirkulær spørring.

Sjetongene kan plassere under figurene for å markere noe med den person og deres rolle.  Det kan har med følelser å gjøre, f.eks. "plassere denne under den som du tror er redd", "plassere denne under den som bestemmer mest" osv.

Det laminert ark med en stigene skale fra 1 til 10 kan brukes til å vise grad eller styrke av følelser, håp, overbevisninger, preferanser, ansvar osv. Figurene kan plasseres i de rutene ved siden a tallene, og polene (f.eks. veldig glad / veldig trist) kan skrives inn på topp- og bunnrutene.
 

Playmobilfigurene

Jeg pleier å understreke at figurene ikke trenger å ligne så mye på personene de representerer, at de er som små skuespillere. Noen barn er nøye på at figurene skal være så lik som mulig, og for å hjelpe til med dette kan håret byttes på store figurene.  Briller, skjegg, bart osv. tegnes på figurene med pennene som følger med settet.    Figurene er montert på hvite plastikkrundinger for å hjelpe til med stabilitet.  Navner eller forbokstaver til personene figurene representerer kan også skrives på basene for å holde oversikt.

Kjønnet til figurene vises med hår frisyre og kroppsform.  Figurene er plasserte i rader av kvinner, menn, jenter og gutter for at de skal være lett å finne fram til.  Det er lurt å rydde i rekene etter hver gang settet er blitt brukt.

NB Playmobil figurene som brukes i Family Dialogue Set har en nedre aldersgrense på 3 år på grunn av fare for svelgning. 

Noteringsarkene

Det følger med laminerte noteringsark til brettene.  De kan påtegnes direkte eller brukes som mal for papirkopier.  De er lagt ved for å notere hvordan figurene plasseres, både for å holde oversikt og for bruk ved senere referanse.  Sett et tall på et noteringsark der en figur er plassert, og skriv navn på personen representert ved tilsvarende tall nede på arket.  Hvis en figur flyttes, tegn en pil på bildet eller skriv opp tallet på nytt.  Pass på at brettets retning og noteringsarket's retning tilsvarer hverandre (snu arket for alternativet). 

Pennene

Pennene som følger med Family Dialogue Set er vannbasert slik at tegninger kan lett fjernes med en fuktig klut. Jeg foretrekker non-permanent overhead penner, men whiteboard penner kan også brukes.

 

Referanser

•  Anderson H., Goolishian H. 1986: Problem Determined Systems: Towards  Transformation in Family Therapy. Journal of Strategic and Systemic Therapies v.5 1-14
• Anderson H & Goolishan, H.,(1992) The Client is the Expert: a Not-Knowing Approach to Therapy. In McNamee,S., & Gergen, K.J. (eds)  "Therapy as Social Construction" Sage
• Balmbra S. 1994: Hvordan engasjere barnet i familieterapi - Engaging Children in family therapy På Tvers i terapien Rapport fra Tredje Nordisk Kongress i Familieterapi i 1993 161-170
• Cromwell R., Fournier D., Kvebæk, D. 1995: The Kvebæk Family Sculpture Technique.  Unpublished manuscript.
• Fleuridas C. Nelson T. Rosenthal D. 1986:  The evolution of circular questions  Journal of Marital and Family Therapy v.12 113-127
• Finne I., Balmbra S., Pedersen O. J., Willumsen L., Sårheim S. 1994: Nå gjelder det Astrid Fokus på Familien v.22 232-243
• Furman B., Ahola T. 1992:  Solution talk. Hosting Therapeutic Conversations  Norton Professional Book.  New York.
• Fyrand L. - 1994: Sosialt nettverk: Terapi og praksis terapi. - Tano. Oslo.   
• O'Brien A., Loudon P. 1985:  Redressing the balance - involving children in family therapy   Journal of Family Therapy  v.7: 81-98
• Seikkula J. 2000  Åpne samtaler Tano Aschehoug Oslo
• Svedheim L. 1985  Nätverksterapi.  Carlssons bokforlag.  Stockholm   
• White M. 1989: Selected papers. Dulwich Centre Publications. Adelaide.